En vanlig dag på jobben

I granittbyen Aberdeen er skipsbesøk førsteprioritet for Sjømannskirken, men dagen rommer også mange andre oppgaver.

30. jun 2016 kl 14.15

En vanlig dag på jobben

07:15 Daglig leder i Sjømannskirken i Aberdeen, Terje Stenholt, gnir søvnen ut av øynene før han skrur på radioen. En kjent stemme fra NRK Østfold bres i leiligheten i boligområdet Grandholm Village. Til nyheter fra hjemfylket tar Terje ut ingrediensene til tre liter vaffelrøre. Egg, mel, yoghurt, melk, bakepulver og en slump ekte skotsk havregryn havner i miksmasteren.

Visste du at skottene spiser mer havregrøt enn oss nordmenn? De arrangerer faktisk verdensmesterskap i havregrøt her, så det må med i vaffelrøren, humrer han.

I underetasjen tar diakonal medarbeider Astrid Stenholt på seg joggesko mens den logrende labradoren Trygg svinser rundt henne. Med hveteallergi holder hun seg langt unna vaffelrøren og kjøkkenet. I stedet tar hun ansvar for at ekteparets kjæledegge får snust, logret og løpt de syv kilometerne langs stranden - til en av Sjømannskirkens nyeste, og samtidig mest tradisjonsrike kirker.

09:00 Et steinkast fra havnen, i en bakgård omringet av de karakteristiske granittbyggene Aberdeen er kjent for, møter Astrid og hunden, Terje på parkeringsplassen. Det er godt å ha fire hender når vaffelrøre, jordbær, mynte, finklær til kvelden og diverse andre rekvisita skal bæres inn i sjømannskirken. Generelt blir det mye bæring siden den knapt 50 kvadratmeter store sjømannskirken hverken har egnet kjøkken eller lagringsplass.

Vi må bare være litt smarte. Vi fant for eksempel fort ut at vi dropper all matlaging, bortsett fra vaflene. Det overlater vi heller til en lokal norsk kokk med eget cateringfirma, som virkelig kan lage norsk tradisjonsmat. Hun har dessuten plass på kjøkkenet, sier Astrid idet hun låser seg inn i den lille kirken.

09:30 –Har vi kontroll på kvelden? Morgenmøtet til ekteparet foregår i kirkens leseværelse, som består av en sofa og stuebord. Det lille leseværelse brukes ellers av besøkende som gjerne slenger bena på bordet mens de ser en fotballkamp, eller av dem som dukker opp på torsdagens faste quiz-kveld. På de travleste dagene, som 17.mai og julaften, sitter det gjerne fire personer i treseteren.

Det er tid for å planlegge kveldens skalldyrmiddag. Slike bedre middager tar ekteparet initiativ til rundt fem-seks ganger i året. I kveld ventes rundt 20 gjester.

–Catering-firmaet tar seg av maten, mens jeg kjøper inn is. Jordbær og mynte har jeg kontroll på, sier Terje.

Deretter går de gjennom de viktigste postene på siste måneds regnskap, de planlegger dagens skipsbesøk og hva som må gjennomføres før helgen. Da skal Astrid til Glasgow for å holde en gudstjeneste mens Terje skal ta med seg sjøfolk på en utflukt til et slott.

Joda, det er travelt, men utrolig gøy! Jeg elsker jobben min! Den rommer det meste. Taleskriving, planlegging av arrangementer, regnskap, diakoni og ikke minst masse skipsbesøk. Det er den beste jobben jeg har hatt, sier Astrid og smiler. Hun har bakgrunn som sykepleier fra Norge.

11:00 –Hallooo!! Med spenst i stegene entrer Erna Christie rommet. Et rom 78-åringen selv fant frem til da hun drev Velferdstjenesten for handelsflåten i Aberdeen. En statlig organisasjon som startet opp i 1976, og som skulle sørge for fritidsaktiviteter til norske sjøfolk. Siden den såkalte «Velferden» la ned i 2012, og Sjømannskirken overtok, har hun vært sjømannskirkens mest trofaste frivillige.

Hun regnes som en av staben. Derfor er det også naturlig at hun er på bildet ved inngangen som presenterer personalet her, sier Terje.

Erna tar seg ikke engang tid til en kopp kaffe før hun strener inn på kontoret for å sjekke listen Terje har skrevet ut over ny-anløpte skip med nordmenn om bord. Åtte skip er aktuelle å besøke. Aberdeen har til enhver tid rundt 15 skip i havn med nordmenn om bord, og de ansatte gikk på hele 1457 skipsbesøk i fjor, desidert flest av alle sjømannskirkene. Mye takket være Erna som trofast besøker opp mot ti skip hver tirsdag og torsdag.

Hva som driver meg? Hadde jeg ikke gått på skipsbesøk hadde jeg kjedet meg i hjel! Jeg er veldig sosial, og elsker å prate med sjøfolk. De er så imøtekommende, og jeg kjenner meg som en del av gjengen. Dette har vært livet mitt i nesten 40 år. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte.

Ved PC-en finner hun frem dagens utgaver av VG og Dagbladet. Avisene skal skrives ut og være med på båtbesøkene. Kopimaskinen jobber iherdig mens Erna sorterer og stifter avisene sammen etter hvert som de kommer ut. Hun legger avisene, samt HJEM, i en pose sammen med en solid remse med blinklodd hun har som mål å selge til sjøfolkene.

De fleste leser jo aviser på nett nå, så derfor tar vi bare med noen få aviser. Det er en fin måte å starte en samtale på når jeg kommer om bord. Tidligere, før internett, hadde jeg med meg alle lokalavisene. Da måtte jeg ha med meg en sekk full av aviser. Dette er mye lettere, sier hun og løfter litt på posen.

Men, den største endringen er at jeg ikke lenger har ansvar for driften. Det er veldig deilig! Da det var som travlest, på 1970- og 80-tallet, trodde sjøfolkene jeg bodde her, og det stemte jo nesten. Jeg var her fra morgen til langt på natt da de siste sjøfolkene gikk hjem. Den eneste gangen i uken jeg hadde stengt var lørdag kveld.

13:00 Under en sjelden Aberdeen-sol tar Erna fatt på runden fra Regent Quay. Hun passerer flere fargerike supply-skip før hun går opp landgangen til Scandi Foula. På båten skal det være tre eller fire nordmenn. Den spreke pensjonisten tar seg lett opp de mange trappene før hun ankommer broen.

Så koselig å se deg, Erna!

Kaptein Kjell Aas møter henne med en god klem. De to har kjent hverandre siden starten av 80-tallet. Erna takker ja til dagens første kaffekopp. På runden skal hun få tilbud om syv kopper til.

Erna er en slags mor som alltid har vært der. Det er godt med en stabil person i den ellers rastløse tilværelsen vi har her på sjøen. Går det for mange dager uten at vi ser Erna, savner vi henne. Hun er en del av gjengen, sier Aas.

De to prater om hønene kapteinen har anskaffet seg hjemme på gården i Tjørvåg, Trøndelag. De prater om ektefeller og barn, og de mimrer om 1980-tallet da barna til Kjell var små og Erna handlet barneklær for ham i Aberdeen sentrum.

Det ble mye shopping, og ikke bare barneklær. Jeg vet ikke hvor mye raffinert undertøy jeg kjøpte til konene deres der hjemme, og hvor mange kjoler jeg prøvde, sier Erna og ler.

En time har gått før hun går motsatt vei ned landgangen.

Det er ikke alltid like lett å løsrive seg. Noen ganger tar et skipsbesøk 10 minutt, men veldig ofte går det en time. Det er jo så utrolig hyggelig, og jeg er jo ikke akkurat den som sier nei til en prat.

16:30 Mens Erna håndterer skipsbesøkene denne dagen, har Terje og Astrid fått kontroll på preken-skriving, økonomi, iskrem og isbiter. Hunden Trygg har også fått seg en liten lukte- og tissetur rundt havneområdet. Nå er det tid for å klargjøre lokalet til festmiddag. Med en plate og en duk trylles biljardbordet om til et pent serveringsbord. Linn Fält og Åse Vikse, to frivillige og entusiaster i basargruppen, kommer for å dekke bord, renske jordbær og koke kaffe. Linn oppsøkte Sjømannskirken kort tid etter at den kom til byen fordi hun ønsket å være del av norsk miljø. Hun flyttet fra Halden til Aberdeen for 14 år siden for å studere. Kjærligheten gjorde at hun ble.

Det er bare så utrolig deilig å komme hit å snakke norsk, og ikke minst om norske tema! Her prater vi om norske tv-programmer, hva som skjer i Norge og så spøker vi på den litt sære norske måten som ikke skottene skjønner seg på, sier hun mens hun effektivt dekker bordene.

Hun pauser litt før hun betror seg.

Egentlig er dette frivillighets-greiene bare en unnskyldning. Jeg liker nemlig å holde meg litt i bakgrunnen fordi jeg er litt introvert. Nå kan jeg ta meg til noe, samtidig som jeg kan prate med folk når jeg føler for det, sier Linn.

Og heldige er vi for det, sier Astrid.

Du ser alltid hva som trengs. Før vi har merket at det er tomt for kaffe, har du laget ny. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten deg, Linn, sier hun og smiler til den flittige hjelperen.

Åse Vikse, som flyttet fra Bergen med mannen sin som jobber i Statoil, har også funnet seg godt til rette i kirken. Her har hun fått omgangsvenner som Linn, og et fast sted å gå til. Det mener hun er ekstra viktig i en hverdag der hun selv er jobbsøkende.

Jeg kjente ingen da jeg kom hit bortsett fra mannen min. Dette stedet, og disse menneskene, har definitivt gjort hverdagen lysere for meg, sier hun.

18:30 Astrid og Terjes faste cateringperson sørger for at sjømannskirken fylles med duften av stekte kamskjell og fiskesuppe. Blåskjell, krabber, hummer, kreps og nybakt brød i flere varianter dekker hele biljardbordet. Gjestene stiger på. Noen pyntet, andre i hverdagsklær. Noen jobber på land, mens andre jobber på vann. Astrid tar litt ekstra hånd dem som ankommer kirken for første gang. Martin Sverdvik, hans kone og datter er blant dem. Martin jobber med å få etablert et norsk kontor for selskapet Norock.

For å være helt ærlig var det middagen som trakk oss hit. Hvem kan vel takke nei til dette? sier han og peker på skalldyrbordet.

Samtidig tror jeg nok vi kommer til å bruke dette tilbudet litt fremover. Det er fint å ha et norsk miljø. Særlig for Lili som trenger å prate mer norsk, sier han og nikker mot treåringen sin som har funnet veien bort til kosedyrvinduet med Astrid.

Lili har aldri bodd i Norge fordi familien kom rett til Aberdeen fra Hong Kong.

Også Vidar Wikmark er i sjømannskirken for første gang. Trønderen, som jobber i firmaet Resman, har vært fire måneder i byen og sier at han har oppsøkt kirken først og fremst for å stifte nye bekjentskaper.

Det er ikke lett å bli kjent med folk når jeg tilbringer hele dagen på kontoret. Jeg trenger påfyll av energi, og å le sammen med noen. Jeg ønsker å ha noen å dra på tur med. Det hadde vært en bonus om jeg hadde truffet noen jeg kunne gjøre det med her, sier Vidar som pendler mellom Aberdeen og Trøndelag hvor han har kone og barn.

21:00 Sjømatbordet er nesten tomt, og isen har begynt å smelte. Bortsett fra småbarnsfamilien som må hjem og legge Lili, gjør ingen andre tegn til å reise seg. Til det er praten for hyggelig og magene for fulle.

Sjømannskirken er en oase for meg, sier Jens Kristian Ellingsen, som jobber i Aker Solutions og pendler til familien i Bergen i helgene.

– Her kan jeg senke skuldrene og bare være meg selv. Det er godt å ha en felles plattform for hva man prater om. Whisky og golf, som det ofte prates om på kontoret, er veldig fjernt for meg, sier trebarnsfaren.

22:30 Ute har det blitt mørkt, og inne i kirken er det omsider tomt og stille. Linn, Åse og deres ektemenn hjelper til med å vaske av bordene før Terje og Astrid omsider kan slukke lyset og låse kirken. Om knapt ni timer venter en ny sjømannskirke-hverdag.


Støtt Sjømannskirkens arbeid du også, slik at vi kan være til stede for nordmenn i utlandet som trenger omsorg og trygghet!

Støtt arbeidet vårt

kr
Les mer om skattefradrag i Norge her
Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info