Vi tester nye nettsider! Les mer her.

Arilds avskjed

De hadde planlagt et møte i sommer. I stedet måtte Arild Andresen følge sin venn Ottar Larsen til graven.

11. sep 2019 kl 10:25

De hadde planlagt et møte i sommer.
I stedet måtte Arild Andresen følge sin venn Ottar Larsen til graven.

Tekst: Solrun Dregelid/Foto Tommy Ellingsen
Reportasjen er hentet fra HJEM 4/2019

Orgelmusikken runger mellom veggene i Tjensvoll gravkapell. De over 300 fremmøtte lytter til tonene fra Bachs «Dorisk Toccata», som er like energisk og kraftfull som mannen de tar farvel med i dag. På bakerste benk sitter Arild Andresen. 64-åringen har kjørt i fem timer, fra Bergen til Stavanger, for å være til stede i begravelsen til Ottar Larsen. De ble gode venner da Arild, som førstereisgutt, oppsøkte Sjømannskirken i Baltimore for å spørre om en helt spesiell tjeneste.

DÅRLIG RÅD. Året er 1971. Arild er 15 år da foreldrene hans bestemmer seg for å ta ham ut av skolen. De har, i tillegg til Arild, fire andre barn. Familieøkonomien er stram, og tiden er nå moden for at sønnen bidrar til husholdningen. Faren hjelper Arild med å få noen korte oppdrag på en lokal ferge og på Statsråd Lehmkuhl, før han får hyre som maskingutt på det norske godsruteskipet «Gerwi». Skipet skal seile fra New York til Baltimore på østkysten av USA.

Det er en spent ung mann som går om bord i flyet som skal føre ham over Atlanteren og langt bort fra alt som er kjent og kjært. Med i sekken har Arild pakket med seg en bok som gir han god trøst: Bibelen. Boken gir unggutten en følelse av å være hjemme uansett hvor han er. I flere år har Arild gått på gudstjenester i Biskopshavn kirke for å høre prestens prekener. Dit har han stort sett gått alene. Han er nemlig den eneste i familien som er kristen, bortsett fra mormor.

Sjømannskirken i Baltimore -

Sjømannskirken i Baltimore -

TID TIL Å GRUBLE. Det første som møter maskingutten da «Gerwi» ankommer Baltimore, er en langvarig streik blant havnearbeiderne. De rundt 30 nordmennene om bord har lite eller ingenting å gjøre. Arild bruker mye tid i byssa. Mest av alt grubler han på at han ikke er konfirmert. Storebroren konfirmerte seg året før takket være økonomisk hjelp fra mormoren. Da det ble Arild sin tur hadde ikke familien råd. Det plager tenåringsgutten at han ikke får bekreftet sin kristne tro i en kirke.

En ettermiddag kommer det en velkledd nordmann med viltre krøller om bord for å prate med sjøfolkene som har så lange dager. Arild skjønner ikke helt hvem denne mannen er før etter at han har gått i land. Da får han vite at han heter Ottar Larsen og er sjømannsprest i Baltimore. Utpå kvelden bestemmer han seg. Den unge vestlendingen går ned landgangen, forbi containere og kraner i det store havneområdet, og finner en telefonkiosk. Der slår han nummeret til sjømannskirken på 300 South Patterson Park Avenue.

Kirkerommet ved Sjømannskirken i Baltimore.

Kirkerommet ved Sjømannskirken i Baltimore.

TELEFON TIL NORGE. «Hei, mitt navn er Arild og jeg er maskingutt på «Gerwi». Jeg må snakke med deg», sier 15-åringen da røret tas opp i andre enden.

«Jammen, er det så viktig at det ikke kan vente til i morgen da?», spør sjømannspresten.

«Ja», svarer tenåringen så kontant at Ottar Larsen sporenstreks kommer for å hente ham til sjømannskirken.

Det er sent på kveld da Arild setter seg ned på kontoret sammen med sjømannspresten.

«Jeg vil at du skal konfirmere meg», sier han.

Det blir stille – lenge – før presten spør om Arilds foreldre er informert. Det er de ikke.

De blir enige om å møtes også neste dag for å få alle formaliteter i orden.

Da sjømannspresten ringer hjem til Norge og presenterer seg, begynner Arilds mor og far å gråte. De tror noe alvorlig har skjedd med deres sønn langt hjemmefra og blir helt fra seg. Ottar Larsen rekker derfor ikke å fortelle dem mer enn navnet sitt før mormoren overtar telefonrøret.

Hun bekrefter på vegne av familien at en konfirmasjon på andre siden av Atlanteren er mer enn greit.

Sjømannspresten og konfirmanten avbildet på den store dagen i 1971 i Sjømannskirken i Baltimore.

Sjømannspresten og konfirmanten avbildet på den store dagen i 1971 i Sjømannskirken i Baltimore.

DEN STORE DAGEN. Når samtykket hjemmefra er på plass stiller sjømannspresten noen spørsmål fra Bibelen til Arild. Han svarer riktig på alt, uten å nøle.

«Du er klar», sier sjømannspresten.

De blir enige om at seremonien skal gjennomføres på førstkommende søndagsgudstjeneste i sjømannskirken. Konfirmantkapper var ikke innført på denne tiden, så før den viktige dagen må Arild ut i byen å kjøpe ny dress for hyren han har tjent på skipet.

«I need a dress for a konfirmasjon» sier han på sin litt brokete engelsk.

Butikkekspeditøren henviser unggutten til damebutikken, men husmor ved sjømannskirken, som følger ham på handlerunden, retter raskt opp i misforståelsen. Snart er Arild stolt eier av sin aller første smårutete dress, med rosa skjorte og blomstrete slips.

Han er klar. Med sommerfugler i magen setter Arild seg på første benk. Stolryggen er høyere enn overkroppen på den kortvokste gutten. Først da sjømannspresten kaller han opp til alteret oppdager Arild at kirken er helt full. Til og med langs veggene står det folk. Det er Ottar Larsens fortjeneste. Sjømannspresten har nemlig gått fra skip til skip langs havnen i Baltimore og invitert alle de streikerammede sjøfolkene til konfirmasjonsgudstjenesten. Med tårer i øynene svarer Arild på spørsmålene han har forberedt seg på, før sjømannspresten legger en hånd på hodet hans og velsigner ham.

På vei ut av kirkebygget gratulerer sjøfolkene førstereisgutten med den store dagen. Mange av dem gir ham noen dollarsedler i gave.

Aldri før har Arild hatt så mye penger. Men han konfirmerer seg ikke for pengene skyld. Han bestemmer seg umiddelbart for å legge sedlene i en konvolutt. På konvolutten skriver han «Til Sjømannskirken», og legger den diskre ned i en kollekt-kurv i gangen. Det han ikke vet er at sjømannspresten får øye på hva Arild gjør, og Ottar Larsen vil aldri glemme konfirmantens gavmildhet.

Tjensvoll kapell var fullsatt da familie, venner og bekjente tok avskjed med tidligere sjømannsprest Ottar Larsen fredag 7. juni 2019.

Tjensvoll kapell var fullsatt da familie, venner og bekjente tok avskjed med tidligere sjømannsprest Ottar Larsen fredag 7. juni 2019.

MEDMENNESKE OG PREST. I Tjensvoll gravkapell er begravelsesseremonien for Ottar Larsen over. Det er lett å forstå hvorfor det er fullsatt. Det er blitt fortalt om en mann som med sitt vinnende og varme vesen kom nær mange mennesker i løpet av sitt 85 år lange liv. Først i jobben som sjømannsprest i Baltimore og Rotterdam gjennom elleve år, deretter som sogneprest i Tjensvoll kirke i 21 år. Det er blitt fortalt om en mann som hadde sjøfolkene i sitt hjerte hele livet. En som ikke bare engasjerte seg frivillig for kretsen i Sjømannskirken og menigheten, men som også startet opp en månedlig møteplass for krigsseilerne i Stavanger-området. Det er tydelig at Ottar Larsen var et medmenneske og en prest som brant for mye og for mange.

Deriblant Arild Andersen.

–For et par måneder siden ringte Ottar meg for å fortelle at han hadde tipset HJEM om konfirmasjonen min, forteller Arild.

–Han ville så gjerne at historien skulle bli kjent for flere.

Planen var å møtes i Stavanger i sommer for å fortelle historien sammen, men slik ble det ikke. Ottar Larsen døde 29. mai etter kort tids sykeleie.

–Jeg føler jeg nå på en måte oppfyller Ottars siste ønske, sier Arild og ser ned på bildet på forsiden av salmeheftet: En mann med milde øyne og krøllet grått hår.

Ottar Larsens enke, Solveig Bull-Njaa, gir Arild Andresen en god klem og takker for at han kom.

Ottar Larsens enke, Solveig Bull-Njaa, gir Arild Andresen en god klem og takker for at han kom.

VENN FOR LIVET. Han reiser seg fra bakerste benk og går frem til Ottar Larsens kone, Solveig Bull-Njaa.

–Så koselig å se deg, Arild!

Også de to ble kjent i løpet av tiden i Baltimore. Etter konfirmasjonen var nemlig Arild ofte på besøk hos presteparet, og i blant satt han også barnevakt for deres fire barn. Da de var tilbake i Norge tok Arild flere ganger turen fra Bergen til Stavanger for å besøke familien Larsen.

Arild seilte i fire år før han gikk i land. I Bergen jobbet han som psykiatrisk vernepleier, han giftet seg og de fikk fire barn. Da Arilds eldste sønn skulle konfirmeres, var Ottar en selvsagt gjest. Der fortalte også den tidligere sjømannspresten om den spesielle konfirmasjonen i Baltimore i 1971.

–Jeg skulle ønske at Ottar hadde visst at du var her i dag. Han var så oppspilt sist han hadde pratet med deg, og jeg er veldig glad for at historien deres endelig blir fortalt, sier Solveig Bull-Njaa til Arild Andresen.

De to gir hverandre en klem og lover å holde kontakten. For selv om Ottar Larsen er død, lever gjerningene og minnet hans videre. Blant annet i en nå 64 år gammel mann som fikk ønsket sitt oppfylt som førstereisgutt på USAs østkyst.

–Da jeg ble konfirmert i Sjømannskirken i Baltimore fikk jeg bekreftet en viktig del av identiteten min, nemlig at jeg er kristen. Etterpå følte jeg meg både verdifull og hel. Det er en følelse jeg har tatt vare på gjennom hele mitt liv, sier Arild Andersen takknemlig.

Begravelsen ble en verdig avskjed med en mann som fikk bety mye for mange. Ikke minst, Arild Andresen.

Begravelsen ble en verdig avskjed med en mann som fikk bety mye for mange. Ikke minst, Arild Andresen.

PS: Sjømannskirken i Baltimore finnes ikke i dag, men du kan lese historien om den her.

Oversikten over steder der du kan møte Sjømannskirken i dag, finner du her.

Støtt Sjømannskirkens arbeid du også, slik at vi kan være til stede for nordmenn i utlandet som trenger omsorg og trygghet!

Støtt arbeidet vårt

kr
Personvernerklæring Vi bruker informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Ved å klikke på «Aksepter», samtykker du i bruken av slike teknologier. Mer info