Studentliv i utlandetEn å snakke med

Å være milevis unna datteren som studerer medisin i Polen under koronaen har ikke vært lett. Å vite at man har en voksen som studentene kan henvende seg til har vært en stor trygghet både for mor og datter.

17. jun 2021 kl 13:28 Reidun DuesundMorten Opedal

–Jeg har ikke reflektert over hvor viktig rolle studentprestene har hatt før jeg fikk en datter i utlandet selv, sier mamma Gunn Glimsdal.

Hun husker godt telefonen hun fikk julen 2016:

–Nå vet jeg hvem jeg kan kontakte dersom noe skjer!

Det var datteren Ingrid Odella Glimsdal som ringte. Hun hadde nettopp flyttet til utlandet for å studere medisin. Nærmere bestemt til Krakow i Polen. Det hadde vært julekonsert, og Ingrid og de andre norske studentene hadde hørt studentpresten Hilde Sirnes fra Sjømannskirken fortelle at hun er der for studentene dersom de trenger noen å snakke med.

Fire år senere, mars 2020, føltes brått avstanden fra Polen til Norge enda lenger. Koronaen stengte grenser, og usikkerheten kom. Foreldrene kunne ikke lenger bestille fly på kort varsel for å ta en tur til datteren – som de så ofte gjorde før, både til 17. mai, julekonsertene og ellers.

–Det å ha en voksen person du vet de kan henvende seg til, en voksen de kan stole på og snakke sitt eget morsmål med, det betyr mye både for studentene selv og for oss foreldre som sitter hjemme.

 

Gunn sørger for at datteren sitt rom i barndomshjemmet står klart når hun kommer hjem fra Krakow.

Gunn sørger for at datteren sitt rom i barndomshjemmet står klart når hun kommer hjem fra Krakow.

Bodde hjemme

Rommet i barndomshjemmet på Sotra utenfor Bergen er mørkeblått fra topp til tå. Både tak og vegger. Gunn rister dynen. Alt er klart til datteren kommer tilbake på besøk. I mars i fjor måtte hun plutselig komme hjem. Hun får tårer i øynene når hun forteller om dialogen med datteren da koronaen kom.

–Polen stengte ned omtrent samtidig som Norge. Vi sa til datteren vår at hun måtte komme hjem. Men hun sa nei. Hun ville vente litt.

Gunn smiler til den grønne iPhonen foran seg. Hun har nettopp ringt opp datteren på videochat fra Krakow.

–Vi snakker om studentprest Hilde, sier moren til datteren Ingrid mens hun går bort til godstolen i stuen.

Å snakke sammen på telefon gjør de to nesten daglig.

–Det er alltid koselig når Hilde kommer på besøk. Hun er som en morsfigur og en kjemperessurs for oss. En voksen person vi kan støtte oss til når vi flytter for første gang hjemmefra. Du kan gå en tur med henne, ta en kaffe. Det er lavterskel, forteller Ingrid.

Telefonen er på høyttaler, og det er også en annen i stuen som kjenner igjen stemmen som nå strømmer ut i rommet. Den svarte halen til hunden Tira logrer mens hun går bort til telefonen.

Datteren fortsetter å fortelle om mars i fjor, da alt forandret seg.

–Vi skjønte ikke alvoret i starten. Universitetet ble først stengt ned i to uker. Vi visste ikke om det var dumt av oss å dra hjem til Norge. Vi tenkte på om vi da fikk lov å reise tilbake til studiestedet hvis det åpnet igjen. Jeg ville heller ikke sette min far i karantene som jobber som overlege på Haukeland. Han trengtes der, sier hun, og forklarer at reglene like etterpå ble endret slik at familiene ikke måtte i karantene selv om de kom hjem.

13. mars pakket hun kofferten. Da var også Norge, i likhet med Polen, stengt ned. Flyet skulle gå dagen etter. Men flyene ble kansellert, og de ble redde.

–Hun ringte hjem og gråt. For de visste jo ikke hva som ville skje framover. Hun kom seg hjem via Oslo dagen etter. Den 15. mars, forteller moren.

Ingrid ble hjemme den våren og hadde fjernundervisning hjemmefra, før hun reiste tilbake til Polen etter sommeren.

 

Gunn og datteren Ingrid snakker med hverandre på telefon nesten daglig.

Gunn og datteren Ingrid snakker med hverandre på telefon nesten daglig.

Glad hun ikke var ny

Studenten fra Sotra er ferdig med femte året på medisin i Polen. Både hun og moren er glad hun ikke var fersk som student i utlandet da koronaen kom. Hun hadde allerede fått et nettverk.

–Hvis det er perioder de har slitt litt, så har jeg sagt: Kan dere ikke snakke med Hilde? Vi foreldre kan løse masse på telefon. Men studentpresten har mulighet til å gå inn i situasjonen og miljøet på en helt annen måte og snakke med flere. Hun senser mye og kjenner dem og deltar på alt mulig, sier Gunn.

Hun har også fulgt med på studentprest Hildes engasjement for at det også i utlandet skal være et tilbud om psykisk helse til studentene. I en reportasje på NRK for en tid tilbake, etterlyste studentpresten mer profesjonell hjelp til studenter som slet med depresjon, selvmordstanker og psykiske lidelser blant norske studenter i Øst-Europa.

–Studenter strever med psyken som alle andre mennesker. Og kanskje er det mer vanskelig når man er langt hjemmefra, forteller Gunn.

Moren trekker fram bilder fra 17. mai i Polen for to år siden. Både i fjor og i år måtte foreldrene avbestille hotellrommet de hadde booket til 17. mai.

Ingrid tar til høsten fatt på sitt siste år som medisinstudent. Da blir det litt Polen, og mye praksis på norske sykehus.

 

Hilde Sirnes er en av fem studentprester i Sjømannskirken.

Hilde Sirnes er en av fem studentprester i Sjømannskirken.

Varierende foreldrekontakt

Sjømannskirken har fem sjømannsprester og diakoner for studenter. De har hver sine geografiske områder: Australia og New Zealand, Nord-Amerika, Øst-Europa, Vest-Europa og Storbritannia og Irland. De forteller at det er varierende hvor mange henvendelser de får fra foreldre.

–Jeg får ikke mange henvendelser fra foreldre. Men jeg og studentene har en plan om en «parentweekend». Det er det interesse for. Det er litt sånn vi jobber i Sjømannskirken. Vi prøver nye måter å støtte på og sette folk i kontakt med hverandre. Når foreldre er bekymret for om studenten leser for mye, eller at det er for stort press, kan det å ha et nettverk med andre foreldre som er i samme båt være verdifullt, sier Hilde Sirnes, sjømannsprest for studenter i Øst-Europa.

Ingrid Ims, sjømannsprest for studenter i Storbritannia og Irland, har en del kontakt med foreldre og andre familiemedlemmer.

–Spørsmålet som oftest kommer er om jeg kan snakke med studenter, være tilgjengelig for dem, og følge opp på ulikt vis. Alt det svarer jeg ja til dersom studentene selv vil kontakte meg. Det kan være at noen i familien er syk eller mistet noen nær dem. Noen studenter strever veldig med ulike ting og familien er bekymret. Det kan også rett og slett være en form for forsikring om at hvis noe skulle skje eller være vanskelig, så vet de at noen er tilgjengelig.

Norske studenter i Australia er de som er lengst hjemmefra. Sjømannskirkens diakon for studenter i Australia og New Zealand, Håvard Osland, får ikke så ofte henvendelser fra foreldre.

–Da koronaen kom var det litt flere foreldre som ringte og spurte om vi anbefalte at de reiste hjem eller ikke. Jeg trygget dem på at helse myndighetene, slik jeg opplevde det, hadde god kontroll, og at jeg selv opplevde meg trygg. Men at dette var en situasjon vi ikke hadde vært borti før, og at det derfor var viktig å gjøre det en selv følte seg trygg på, både som student og som familie.

 

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM, nr. 3/21.

Støtt Sjømannskirkens arbeid du også, slik at vi kan være til stede for nordmenn i utlandet som trenger omsorg og trygghet!

Støtt arbeidet vårt

kr
For å få skattefradrag for dine gaver i Norge. Les mer om skattefradrag her
Personvernerklæring Vi bruker informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Ved å klikke på «Ok», samtykker du i bruken av slike teknologier. Mer info
Scroll down