Sjømannskirken reddet meg

«Anne» ble forsømt av sin alkoholiserte mor. Uten skolegang, uten mat, drev hun rundt – helt til Sjømannskirken kastet ut en livbøye.

6. jun 2018 kl 13.13 Solrun Dregelid

Hjelp oss å hjelpe flere barn og unge. Gi ditt bidrag her.

Det er tirsdag formiddag et sted i Spania. Mens de fleste barn nettopp har returnert til klasserommet etter lunsj, surrer en spinkel liten jente rundt på et kjøpesenter. Klærne er skitne og for små. Håret er fett og ugredd. Jenten setter seg på en benk ved siden av en voksen. Målet er å få penger til mat. I kjøleskapet er det tomt, og hun har ikke spist siden i går. Da fikk hun en hamburger av mamma. I dag ser det ikke ut som at mamma vil huske henne. Hun sitter nemlig i stambaren i overetasjen og drikker seg full sammen med bestemor. «Anne» er ni år og overlatt til seg selv i Spania.

– Jeg kan ikke kalle tiden i Spania for noe annet enn et helvete. Hadde det ikke vært for Sjømannskirken, ville jeg trolig levd på den måten fremdeles.

NY START.

«Anne», som ønsker å være anonym av hensyn til sin biologiske mor, prater med fast stemme. Flere år har gått siden hun ble «reddet», som hun selv kaller det. Hun har fått traumene fra barndommen på avstand nå – bearbeidet gjennom utallige samtaler med fosterforeldrene, i samtalegrupper og hos psykolog. Vi møter «Anne» når hun står å pusser på det som skal bli en hylle til redningsskøyten familien på fem holder på å restaurere. Snart er den mobile hytten klar for sin første tur. To franske bulldog svinser rundt henne. Det er tydelig at de vil leke, men snart gir de opp og legger seg ved føttene til «Anne». Hun klapper dem kjærlig.

– Tenk, hele barndommen min drømte jeg om en familie med hunder, kaniner og båt – og så fikk jeg alt. Jeg er så heldig! I tillegg har de gitt meg omsorg og trygghet. De har satt grenser, lært meg å dusje og til og med lært meg til å krangle. Ikke sant mamma, sier «Anne» og smiler til fostermor «Signe».

– Ja, heldigvis! Da du kom til oss som tiåring var du en forpjusket liten sak med skuldrene opp til hit, sier fostermor og trekker skuldrene opp mot ørene. Hun fortsetter. – Det var mange åpenbare ting du ikke visste. Som at det var lurt å vaske seg og bytte undertøy, og at det er lurt å sette foten ned av og til. Første gang du smalt med dørene satt vi faktisk og jublet.

Gi et bidrag, og hjelp oss å hjelpe flere barn og unge.

TIGGET JULEGAVER.

«Anne» var ni år da moren bestemte seg for å flytte sørover. I Norge var livet hennes tungt. Etter skilsmissen med «Annes» stefar, hadde hun vært ut og inn av psykiatriske institusjoner. De tre andre barna hennes var alle plassert på ulike barnevernsinstitusjoner, mens «Anne» – den føyelige og stille datteren – ble værende. Værende for å se på at moren, og ofte bestemoren, drakk seg fulle foran TVen mens leiligheten støvet ned rundt dem. Kanskje livet ville bli enklere i Syden? «Anne» ble tatt ut av skolen. På den internasjonale skolen i Spania fikk hun ikke plass, men det stanset ikke moren. Snart var «Anne», mamma og bestemor på plass i solen – og i den billige alkoholens land. Dagen startet som oftest klokken 12. Da forlot de en skitten leilighet for å henge på den faste puben på kjøpesenteret. Der ble de til midnatt.

– Av og til, hvis mamma husket det, fikk jeg en hamburger og en brus, men ellers måtte jeg skaffe penger til mat på egen hånd. Jeg husker jeg kjedet meg noe veldig, så når jeg klarte å tigge litt ekstra penger, brukte jeg dem på spilleautomatene, sier «Anne».

Da julen nærmet seg begynte «Anne» å spare pengene hun fikk fra tiggingen. Da julaften kom lå det to pakker under plasttreet. En til mor og en til bestemor.

– Mamma klaget på at skoene hun fikk var for små. Jeg ble kjempeskuffet, men mest skuffet var jeg over at de hadde glemt meg – nok engang, sier hun og ser ned.

FORBUDTE TING.

Skuffelsene, tiggingen, sulten og den kjedelige dagdrivingen mens alle andre var på skolen, var vanskelig nok, men det «Anne» husker som aller verst, var frykten. Den som kom med mørket og som ga henne fæle tanker og frarøvet henne nattesøvnen.

Klokken var passert midnatt, og niåringen hadde sovnet på barkrakken på den faste puben på kjøpesenteret, da noen vekket henne. Det var mammas drikkevenner. Folk hun knapt kjente. De sa moren og bestemoren var for fulle til å ha henne med hjem, og at hun kunne sove hos dem. Sammen dro de tre hjem til en ukjent leilighet i blokkens øverste etasje. – Jeg husker alt som veldig skummelt. For eksempel at vi gikk opp en vindeltrapp uten rekkverk, og at jeg var livredd for å falle ned. Da «Anne» var på plass i den fremmede leiligheten ga paret henne en skål med popcorn og skrudde på en film, før de gikk ut for å feste videre.

– Like etter de hadde gått falt en dame ned trappen og hylte og skrek i en evighet før noen hjalp henne. Jeg var livredd og sov ikke ett sekund. De som bodde der kom hjem neste morgen klokken 07. Da hadde de seg på soverommet før de sendte meg hjem.

Heller ikke i deres egen leilighet følte «Anne» seg trygg. Hver gang moren hadde med seg en mann hjem, dunket hjertet litt ekstra. Ikke bare fordi noen av mennene slo moren, men også fordi noen av dem snek seg inn på rommet hennes og gjorde forbudte ting med henne.

– Jeg skammet meg sånn. Jeg fortalte det ikke til noen. Ikke før jeg kom hit, sier «Anne» og ser på fostermoren sin.

EN SLAGS TRYGGHET.

Mens «Anne» trodde verden hadde glemt henne, var det noen som brydde seg. Ved Sjømannskirken fikk de ansatte meldinger fra flere hold om en ustelt liten jente som ravet rundt på egen hånd store deler av døgnet. Diakonen ved kirken tok straks kontakt med moren. De var avhengige av å få henne til å samarbeide for å få den lille familien til Norge. Der hadde Sjømannskirken tatt kontakt med det norske barnevernet, som hadde lovet å følge jenten opp så snart hun var på norsk jord. Mens diakonen bearbeidet moren i ukentlige samtaler, fikk «Anne» tildelt en støttekontakt. En russ på den lokale norske skolen. Sjømannskirken ville sørge for å gi den skakkjørte jenten en mest mulig normal tilværelse mens de ventet på at moren skulle ta til fornuft. På 17. mai lå moren og bestemoren fremdeles og sov ut rusen da russejenten kom og hentet henne på morgenkvisten. Det ble en uforglemmelig dag med tog, is, pølser og sekkeløp på stranden.

– De tingene Sjømannskirken fikk meg med på, ble lyspunktene i hverdagen. Vi var på båttur og på stranden. Ellers bare pratet vi. For første gang siden jeg kom til Spania, kjente jeg på en slags trygghet.

VENTET PÅ «ANNE».

Et par måneder etter Sjømannskirken hadde opprettet kontakt med moren og «Anne», innkalte diakonen dem til en samtale på kontoret. Der fikk moren et ultimatum:

Enten reiser dere hjem til det norske barnevernet, eller så involverer vi det spanske, var beskjeden.

Et par uker senere pakket mor og bestemor motvillig koffertene, mens «Anne» jublet innvendig. I Norge sto barnevernet og ventet på flyplassen. Det hadde diakonen sørget for. Familien ble innlosjert på hospits med tilsyn fra barnevernet, men da moren et par uker senere bestemte seg for å dra tilbake til Spania, ble «Anne» plassert i et beredskapshjem. Åtte måneder senere fikk hun endelig et permanent hjem.

– Vi hadde lenge tenkt på å bli fosterfamilie, men av ulike grunner hadde vi sagt nei flere ganger. Så dukket du opp, sier fostermor «Signe» og ser på «Anne». Øynene blir blanke.

- Nei, nå begynner jeg å grine, sier «Signe» og tar hånden til datteren sin.

VONDE KVELDER.

Selv om «Anne» sjelden var i oposisjon, var det nok av utfordringer for familien. Den største utfordringen var historiene den vesle jenta kom med da hun var i trygge omgivelser. Godt pakket inn under dynen om kvelden.

– Du vet, jeg gruet meg hver eneste kveld for å si god natt til deg fordi jeg ikke ante hva som ville komme. Hvis du sa «forresten visste du at», eller «skal jeg fortelle deg noe», visste jeg at nå kommer det noe vanskelig. Da skulle jeg ha rygg nok til å ta imot historien, og samtidig komme med et fornuftig svar uten å si noe stygt om mammaen din, sier «Signe».

Og en etter en kom historiene. Om svik, om overgrep, om vold og fyll. «Signe», mor til flere barn og utdannet pedagog, hadde det beste utgangspunktet for å håndtere det som kom. Likevel har det vært nødvendig både med psykolog og samtaleterapi i en incestgruppe.

– Jeg vil nok alltid ha noen skader på grunn av oppveksten. Jeg sliter for eksempel med å ta til meg teoretisk kunnskap. Samtidig gjør oppfølgingen, både fra familien og fra psykologen, at jeg klarer å leve bedre med det jeg har opplevd i barndommen, sier «Anne».

BYTTET ETTERNAVN.

Etter noen år bestemte hun seg for å ta familiens etternavn. Siden hun ikke hadde kontakt med moren for en godkjennelse av navnebyttet, skrev hun selv et langt brev til Folkeregisteret, som aksepterte argumentene hennes.

– Jeg fortalte hvor fint jeg hadde det her, at de føltes som den ekte familien min. Derfor ønsket jeg samme etternavn som dem.

– Hvordan tror du det hadde gått med deg om du hadde blitt værende hos moren din?

– Jeg orker ikke engang tanken på det, men jeg tror jeg hadde blitt som henne. Det hadde nok gått i fyll, røyk og sex. Jeg er enormt takknemlig overfor Sjømannskirken for at det ikke ble slik.

Nylig sendte hun et langt takkebrev til de ansatte som hadde hjulpet henne. I dag ser «Anne» lyst på livet og ønsker å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. 

– Jeg elsker det! Barn er helt fantastiske! Jeg vil ha en jobb som gjør at jeg forhåpentligvis kan hjelpe dem til å være nettopp det – barn – slik jeg aldri selv fikk være.

Hjelp oss å hjelpe flere barn og unge. Gi ditt bidrag her.


Støtt Sjømannskirkens arbeid du også, slik at vi kan være til stede for nordmenn i utlandet som trenger omsorg og trygghet!

Støtt arbeidet vårt

kr
Les mer om skattefradrag i Norge her
Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info