Fengslet i ferieparadis

Han var en vellykket gründer og forretningsmann i Pattaya, men mistet alt da han ble dømt for bedrageri. I ett og et halvt år dreide livet seg først og fremst om å overleve bak murene.

I fjor sommer ble han løslatt og kunne reise tilbake til Norge som en fri mann. Nå ønsker han å takke Sjømannskirken i Thailand for hjelpen han fikk da han sonet under kummerlige forhold i et av landets mest beryktede fengsler. 

Oppturer og nedturer

Vi møter David en grå og regntung dag et sted på Vestlandet. Han hilser med et fast håndtrykk og et vennlig smil. 

David er ikke hans egentlige navn. Vi har valgt å anonymisere ham av hensyn til hans mindreårige barn. 

–Dette været var en av grunnene til at jeg flyttet herfra for over 20 år siden. Jeg liker meg best i varmere strøk, sier han og ler.

Over en kopp kaffe forteller David åpenhjertig om reisen til «Smilets land» tidlig på 2000-tallet. Han etablerte og involverte seg i ulike maritime prosjekter i den populære turistbyen Pattaya. Han forteller om en hverdag med mye penger, raske biler og flotte villaer, om vennskap med folk han ikke ønsket å ha som fiender, men også om tapte investeringer, korrupsjon, trusler og forretningspartnere som ikke alltid spilte med åpne kort.

David lot seg ikke knekke av motgang. De gangene han lå nede for telling, kom han seg raskt på beina igjen og fant nye prosjekter å engasjere seg i. Helt frem til 2022. Da tok eventyret brått slutt.

–Jeg skal være ærlig: Jeg har gjort masse dumt i livet, men jeg har ikke gjort det jeg ble dømt for, hevder han.

David tar en pause. Puster dypt.

–På den tiden var jeg for lengst ferdig med Pattaya. Jeg hadde blitt småbarnsfar, og var engasjert i et par prosjekter i Sør-Thailand. Vi hadde noe stort og flott på gang. Så kom denne januardagen for tre år siden da jeg ble pågrepet av væpnet politi. Jeg fikk beskjed om at jeg var anklaget for svindel, og politifolkene sa rett ut: Du skal i fengsel!

Straff og soning

–Hvilke tanker gikk gjennom hodet ditt da du ble arrestert?

–Det første jeg tenkte var: Hvis det er noen som tåler et fengselsopphold, så er det meg. Jeg visste at jeg var sterk nok, både fysisk og psykisk. Jeg visste også at familien min ville gjøre alt for barna mine mens jeg satt inne. Søsteren min hev seg på første fly og ble værende i Thailand et par uker før hun tok barna med seg hjem til Norge, sier David og kaster et blikk ut av vinduet.

–Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli sluppet løs mot en bot eller kausjon. Jeg var jo uskyldig. Jeg hadde ikke gjort det min tidligere forretningspartner anklaget meg for. Og om jeg hadde lurt noen, var det i alle fall ikke med viten og vilje. Advokaten min sa: «Jeg tror på deg, men det hjelper ikke».

–Hvorfor ikke?

–Fordi dommen allerede var ferdigbehandlet og betalt for da jeg møtte i retten. Penger løser ikke alt i Thailand. Noen ganger er det betalt for at man ikke skal kunne kjøpe seg ut, hevder David.

–Kunne du ikke anke?

–Jo, men ankesaker tar ofte lang tid. Jeg kunne risikere å sitte fengslet i flere år i påvente av at saken min kom opp igjen. Og det var heller ikke sikkert at jeg ville blitt frikjent.

Umiddelbart etter rettsaken ble David transport til Pattaya Remand Prison. Soningsforholdene i det overfylte fengselet var preget av matmangel, dårlig hygiene, sykdommer og vold. På cellen som David delte med over 30 andre innsatte, var det trangt og varmt. Sengen hans var en tynn skumgummimadrass, mens toalettet var et hull i betonggulvet. Lyset sto på dag og natt for å holde kakerlakkene unna. 

Etter tre uker i koronakarantene, fikk David sitt første besøk bak murene – fra diakonal medarbeider Christer Lilienberg i Sjømannskirken.

–Bare det å høre navnet mitt bli ropt opp over høyttaleranlegget og vite at nå kommer det en som kan hjelpe meg, det var en enorm trygghet, forteller David.

Han og Christer møttes i et todelt besøksrom med tykt plexi-glass og stålgitter mellom seg. Alle samtalene foregikk gjennom en gammel, stasjonær telefon. 

–Rett før det første møtet, fikk jeg en veldig sterk opplevelse av at Gud var til stede i rommet. Jeg sa ingenting til Christer om dette da. Han kunne jo tro at jeg var blitt skrullete av å sitte innelåst på dette stedet. Men da han kom tilbake neste gang, fortalte jeg hva jeg hadde sett og følt. Jeg husker Christer bare smilte og svarte: «Du trenger ikke overbevise meg. Jeg tror på Gud, jeg».

–Du bodde mange år i Pattaya før du ble dømt. Kjente du til Sjømannskirken fra før av?

–Nei. Jeg hadde vært innom én gang, men jeg liker egentlig ikke å blande meg. Jeg tenkte nok at jeg ikke hadde noe behov for Sjømannskirken.

Det endret seg da David havnet i fengsel. Bak murene finnes det et hierarki blant de innsatte. Nyankomne og vestlige utlendinger, såkalte farangs, havner nesten alltid nederst på rangstigen, med mindre de hadde penger eller kontakter. 

–Familien min i Norge overførte penger via Sjømannskirken til min «fengselskonto». Jeg hadde ikke følt meg like komfortabel der inne uten den hjelpen. Med penger kunne jeg kjøpe alt: Mat. Rent drikkevann. Venner. Beskyttelse. Det gjorde at jeg ikke hadde én dårlig dag i fengselet.

Annenhver uke fikk David besøk av Sjømannskirken. Hver gang hadde Christer med seg blader og bøker, samt e-poster og hilsener fra familien hjemme i Norge som han leste opp.

–Det er vanskelig å forklare hvor mye det betydde for meg… men når jeg satt på besøksrommet med Christer følte jeg meg som den heldigste av alle de 3000 innsatte.

Trening og disiplin

–Hvordan klarte du å holde motet oppe?

–Jeg liker prosjekter. Jeg visste at jeg en dag skulle bli løslatt, og bestemte meg for å se på fengselsoppholdet som et prosjekt. Jeg drev med kampsport og hadde tidligere vært på treningsleirer som gikk over tre måneder. Jeg visste hvor mye trening og disiplin som kreves for å lykkes. Jeg tenkte: Hvis jeg holder meg frisk og sterk, og unngår å havne i bråk med andre innsatte, kan jeg klare seks slike treningsleirer på rappen. Det var knallhardt, men har jeg bestemt meg for noe, så gjør jeg det. Alt annet stenger jeg ute, sier han og legger til: 

–De eneste jeg trengte for å fullføre prosjektet mitt, var søsteren min som tok vare på barna mine og overførte penger, og Christer fra Sjømannskirken som kom på besøk, sier han.

En ny start

Det har gått ett år siden David ble løslatt fra fengsel i Thailand og sendt tilbake til Norge. Han nyter friheten, selv om veien tilbake til en normal hverdag har tatt tid.

–Jeg var ikke ødelagt da jeg kom hjem, men jeg var helt utmattet. Det er egentlig først de siste par månedene at jeg har følt meg 100 prosent igjen. Mange blir skadet både psykisk og fysisk av å sitte innsperret i et fengsel. Noen klarer aldri å hente seg inn igjen når de kommer ut. Det er ikke sikkert det hadde gått så bra med meg heller, hvis jeg ikke hadde fått støtte utenfra, fra Sjømannskirken og familien min, sier han og smiler forsiktig.  

–Fengselsoppholdet gjorde noe med meg. Jeg har blitt et annet menneske, en bedre versjon av meg selv.

Fra sin base på det regnfulle Vestlandet er David tilbake i jobb og godt i gang med nye prosjekter både i Norge og i utlandet. 

–Jeg har ingen umiddelbare planer om å reise til Thailand igjen, men jeg savner varmen og det å kunne gå barbeint på stranden året rundt.