Medisin i hver note

Tonje var 47 år da hesten hun red på løp løpsk. Den steilet og løp så i full galopp med Tonje på ryggen. Hun ble hengende på slep ved siden av hesten nedover grusveien, og lå til slutt bevisstløs på veien mens hesten galopperte videre.

Trolig ble hun også truffet i hodet av en hov. Det var kraniebrudd og indre blødninger flere steder i hjernen.

– Jeg husker ingenting fra det som skjedde, og lå i kunstig koma i tre uker. Jeg hadde fått en traumatisk hodeskade som gir varige kognitive utfordringer, sier Tonje.

Politisk rådgiver. Frem til ulykken hadde hun hatt en aktiv karriere som politisk rådgiver for forsvarsminister Bjørn Tore Godal, jobbet ved den norske ambassaden i Addis Abeba i Etiopia, og vært kommunikasjonssjef i Finans Norge. Plutselig var livet snudd på hodet for trebarnsmoren denne novemberdagen i 2016.

To år etter ulykken kom det enda en trøkk. Hun fikk en alvorlig kreftdiagnose. Den ble oppdaget tidlig, så cellegift og strålebehandling gjorde henne kreftfri. Men også det tærte på kroppen.

– Jeg har stått på i mange år med trening og rehabilitering for å være der jeg er i dag. Jeg har valgt å være veldig åpen om situasjonen min. Hvis jeg glemmer ting, faller ut av samtalen, er lydsensitiv eller blir sliten, så betyr det mye for meg å møte forståelse fra de rundt meg.

Trenger stillhet. At hun i dag kan bo i verdensmetropolen New York og synge i kor i Sjømannskirken er slett ingen selvfølge. I 2021 fikk mannen hennes, Tor Henrik Andersen, jobb som ministerråd ved den norske FN-delegasjonen i New York. Tonje skulle bli såkalt «medfølgende partner/ektefelle».

– Jeg visste ikke om jeg kom til å klare å bo i en by med så mange lyder, folk, impulser og inntrykk. At jeg klarer det, gir en ekstrem mestringsfølelse. Det har krevd mye. Jeg har måttet lære meg å håndtere ting på nye måter.

Hun tar en slurk av kaffekoppen på fortauskafeen. Gule taxier suser forbi. Lukten fra dampen som siver opp fra kumlokkene på andre siden av gaten kan så vidt kjennes fra der hun sitter. Hun har lært seg å kjenne kroppens signaler. Planlegge dagene, slik at hun kan leve så normalt som mulig.

– De fleste klarer å fokusere på det som er nødvendig, selv om det er mange ting som skjer rundt. Jeg klarer ikke det. Hjernen min sorterer ikke impulser på samme måte lenger. Dermed blir jeg veldig sliten.

Slik er det også på korøving, som hun sykler til fra leiligheten i Upper West Side. Det tar om lag 30 minutter til Sjømannskirken, blant annet langs avenyen Broadway og gjennom Central Park.

– Koret er bra for meg kognitivt. Det er godt å synge når du har fått en hodeskade. Det er faktisk forsket på det. Hukommelsen min er svekket etter ulykken, og i koret øver jeg meg på å huske både tekster og melodier. Det er medisin i det for meg. Men det aller viktigste med koret er den gleden det gir, og det å være en del av noe.

Ensom i storbyen. Mannen hennes jobber fra tidlig morgen til sent på kveld. Og selv om Tonje gjør mye gøy i en morsom by, og har helgene med mannen, tror hun det er viktig å være ærlig på at livet ikke alltid er på topp. Akkurat det er det ikke alltid så lett å forklare til venner og familie hjemme i Norge.

– Det som er spesielt er at alle jeg snakker med har vært her på en supergøy langhelg. Eller så har de sett New York på film. Alle mener det er verdens kuleste by. Og det kan jeg være enig i.

Tonje ser opp og trekker pusten.

– Men samtidig har hverdager innhold som er likt uavhengig av hvor man bor. Man står opp, spiser frokost og går på jobb. Det faktum at jeg ikke jobber, i en by der alle jobber hele tiden, gjør at jeg er litt på utsiden, forklarer hun.

Hun legger til at hun gjerne vil jobbe litt. Men da må hun forholde seg til reglene som gjelder for medfølgende ektefelle til en diplomat. Hun må ha en norsk arbeidsgiver, og tjene under grensen for å ikke bli utmeldt av den norske folketrygden.

– Jeg sliter med å finne et sosialt nettverk på dagtid. Jeg trener på treningssenter med folk som er 70 år og eldre. Jeg er privilegert, heldig, og har fått en sjanse som få andre får, men så er det den biten at jeg er veldig mye alene. Det er ensomt, innrømmer hun.

– Jeg har masse mennesker rundt meg hele tiden. Det er ikke som å gå i en skog i Norge, liksom. Men jeg deler ikke det jeg opplever med noen direkte der og da.

Startet kor. Tonje var opptatt av å finne sitt eget miljø og prosjekt. For første gang i livet oppsøkte hun derfor Sjømannskirken like etter hun hadde flyttet til verdensmetropolen. Der møtte hun tidligere kulturansvarlig Christian Stahr. Møtet endte i oppstart av et nytt kor i Sjømannskirken i New York.

Miljøet i Sjømannskirken betyr mye for henne. Hun har også jobbet som vertskapsvikar i noen måneder og var med å arrangere 17. mai. Hun liker spesielt godt temakveldene, der én eller flere gjester inviteres for å snakke om et aktuelt tema.

– Jeg synes det er veldig bra at kirken kan være arrangør for den type ting. Jeg har aldri vært aktiv i kirken hjemme i Norge. Jeg liker at Sjømannskirken rommer så mange forskjellige aktiviteter og mennesketyper. Det er romslig rett og slett. Og man føler seg hjemme. Tonje Westby