Menneskene bak murene

Studien bygger på intervjuer med tidligere innsatte og sjømannsprester med erfaring fra fengselsarbeid i utlandet. 

– Hva er de viktigste funnene i oppgaven? 

– Informantene var veldig tydelige på at det var det relasjonelle, altså selve besøket fra Sjømannskirken, som betydde aller mest. Det at noen kom, lyttet, og så dem som mennesker. På forhånd hadde jeg forventet at det var den praktiske hjelpen som ville være viktigst, for eksempel innkjøp av mat, hygieneartikler og medisiner. Så det overrasket meg. Ikke minst med tanke på at de sonet under svært krevende og kummerlige forhold, sier Eriksen. 

Språkbarrieren var også en større tilleggsbelastning enn hun hadde sett for seg.  

– Manglende språkkunnskaper var ikke bare et praktisk problem, det forsterket også andre utfordringer i fengselshverdagen. Når du ikke forsto hva som ble sagt rundt deg, og heller ikke klarte å gjøre deg forstått selv, ble du både mer isolert og sårbar. Ikke bare overfor andre innsatte, men også i møte med fengselsansatte og advokater. Da betydde det enormt mye å få besøk av noen utenfra som snakket norsk. 

– Hva kan Sjømannskirken bidra med bak murene som ikke allerede ivaretas av utenrikstjenesten? 

– Alle informantene i studien ga uttrykk for at Sjømannskirken tilbyr en annen type oppfølging enn norske myndigheter. Det betyr ikke at den ene er viktigere enn den andre, men at de har ulike roller. Utenrikstjenesten har det konsulære mandatet, og kan bistå med praktiske forhold, informasjon og kontakt med advokat. Sjømannskirken har i større grad mulighet til å bruke tid på samtaler og gi støtte og omsorg, forklarer Eriksen.

– Hvordan beskriver de tidligere innsatte oppfølgingen fra Sjømannskirken? 

– De fortalte at kontakten var veldig viktig i en svært vanskelig livssituasjon. Flere fortalte at møtene med prestene bidro til å motvirke isolasjon, frykt og skam. De fremhevet også betydningen av å bli sett på som et menneske, ikke bare som en sak. En innsatt omtalte besøket fra sjømannspresten som å treffe en gammel venn, en som hadde tid til dypere samtaler og som ikke lot seg styre av klokken. En annen fortalte at hun ville kommet ut av fengselet mye hardere og mer bitter hvis det ikke hadde vært for Sjømannskirkens samtaletilbud. 

Ifølge Eriksen samsvarer disse utsagnene med sjømannsprestenes erfaringer fra fengselsarbeidet.   

– Informantene fra Sjømannskirken er opptatt av at alle mennesker er mer enn sine handlinger, og at det ikke er prestens oppgave å vurdere skyld eller uskyld, eller å dømme. De er tydelige på at de skal møte den innsatte i den situasjonen han eller hun står i, og at fengselsbesøkene er en viktig del av kirkens diakonale oppdrag. 

– Er det noe ved Sjømannskirkens besøkstjeneste som bør endres? 

– Mine funn tyder på at dagens tilbud er verdsatt og fungerer bra. Men oppgaven synliggjør samtidig at tilbudet forutsetter tilstrekkelige ressurser, tydelige prioriteringer og tilgang til nordmenn i utenlandske fengsler. Det er dessuten avgjørende for Sjømannskirken å ha et godt samarbeid med utenrikstjenesten, slik at de ulike formene for bistand og støtte kan utfylle hverandre, sier Susanne Tafjord Eriksen og understreker at det uansett er opp til den innsatte om han eller hun vil ta imot besøk. 

– Det er ikke alle nordmenn som informerer norske myndigheter om at de er fengslet i utlandet. Det er heller ikke alle som ønsker besøk bak murene. Det valget må respekteres.