Forrige uke tok Sjømannskirkens styre en tung beslutning: Sjømannskirken i Fort Lauderdale utenfor Miami skal selges, og driftsformen i Florida endres. Det er ikke et valg tatt med lett hjerte. Bakgrunnen er en stadig synkende oppslutning om kirkens aktiviteter og en økonomi som er under press. Men den egentlige årsaken ligger dypere: færre norske skipsanløp, en aldrende norsk brukergruppe, og nordmenn som bor så spredt at mange har én til to timers reisevei til kirken.
Vi kan med et snev av nostalgi si at alt var enklere før. Og ja – på noen områder stemmer det. I «de gode gamle dager» bygde man sjømannskirker der skipene la til kai, og la ned kirker når anløpene forsvant – ofte til sterke protester fra dem som hadde slått rot.
Men verden har forandret seg. I dag reiser vi raskere og lengre enn noen gang, og vi har digitale verktøy som gjør det mulig å holde kontakt på helt nye måter. Det gir oss muligheter som tidligere var utenkelige – men det endrer også hvordan vi må tenke om nærvær.
Sjømannskirken står derfor kontinuerlig i et dilemma Om hvor skal vi ha fast virksomhet, og hvor skal vi være mer fleksible – ambulerende, til stede der behovet oppstår? De store metropolene og populære feriedestinasjoner vil fortsatt ha faste kirker. Men samtidig må vi være beredt – over hele kloden.
For Sjømannskirken er dette kjernen: å bidra til trygge fellesskap, utfordre til tro og være der når livet snur. Når nordmenn i utlandet havner i sårbare situasjoner, når krisen rammer, når noen trenger en trygg havn – da skal vi være til stede. Våre medarbeidere er villige til å slippe det de har i hendene for å hjelpe. Det er ikke bare en jobb. Det er et kall.
Murstein kan selges. Men omsorgen, beredskapen og fellesskapet – det gir vi aldri slipp på.