Kallet som aldri slapp taket

Gjennom over 20 år har sjømannsprest Stein Vangen (66) vært til stede for nordmenn i Asia. I hverdager og kriser, etter naturkatastrofer, terrorangrep og i konfliktområder.

Kontrasten er stor fra denne tilværelsen, til en rolig ettermiddag omgitt av familie, venner og kolleger i landlige omgivelser ved Gardermoen. Denne dagen skal det markeres at Vangen er utnevnt til Ridder av 1. klasse i Den Kongelige Norske Fortjenstorden. En utmerkelse gitt for hans ekstraordinære innsats for nordmenn i utlandet.

– Det er en stor ære å bære denne tittelen. Samtidig ser jeg på det som en anerkjennelse jeg får sammen med alle mine kolleger i Sjømannskirken.

Men personlig har Vangen en mer tilbakeholden tilnærming til utnevnelsen. Da han først fikk høre nyheten, så han for seg hundrevis av negative kommentarer på Facebook.

– I denne jobben møter jeg mange mennesker i ulike livssituasjoner. For alle dem som jeg har betydd noe for, finnes det også flere som sikkert tenker at «ikke søren, han hjalp ikke meg». Det er en del av den virkeligheten jeg manøvrerer i, forteller han.

Som ambulerende sjømannsprest på Filippinene møter Vangen mange mennesker som lever sårbare liv langt hjemmefra. Nordmenn som i utgangspunktet har vært friske og raske, og har tatt et valg om å flytte fra Norge for kjærligheten, eventyrlyst, jobb eller ønske om å bo i varmere strøk. Men når alderdommen bringer sykdom og behov for pleie, kan livet bli utfordrende.

– Det tunge er å møte folk som er desperate og hjelpeløse, der jeg ikke kan gjøre annet enn å være til stede, og gi en realitetsorientering om at når man er utenfor Norge, utenfor velferdsstaten, utenfor EØS, da er man 100 prosent på eget ansvar.

Den erfarne sjømannspresten har ofte kjent at det tynger å ikke kunne gjøre mer.

– Det å være så maktesløs, ikke ha økonomi til å hjelpe eller låne folk penger, men å likevel stå der, det er tøft.

Likevel er det der han opplever rollen sin mest meningsfull, nettopp i det å bli værende når alt ser mørkt ut og andre kanskje ville gitt opp.

– Det å være en medvandrer som tør å stå i det, og bidra til den andres verdighet, det er noe av det viktigste vi i Sjømannskirken gjør.

Mange små edelstener. Når han blir spurt om hva alle disse årene har gjort med ham som prest og menneske, er svaret langt fra ferdigtenkt.

– Hvis du spør meg om et år eller to, vil jeg kanskje ha fått tid til å se tilbake, sier Vangen før han stopper opp for å lete etter de riktige ordene.

– Jeg kan jo prøve å beskrive det som 24 år med mange intense her-og-nå-øyeblikk. Hvis jeg skal oppsummere det så har jeg en haug med fargede glass biter som ikke har blitt satt sammen til det store bildet ennå, men hvor hver enkelt bit er en liten edelsten.

Som ambulerende sjømannsprest har Vangen omtrent 150 reisedøgn i året. På det meste opp mot 250. Til tross for mye tid borte fra familie og venner, tapte barnebursdager og «vanlige ettermiddager» mener han at rollen har gitt ham en frihet få prester opplever.

– Jeg tenker jeg har vært ekstremt privilegert som har blitt invitert inn i mange forskjellige settinger, enten på ambassader, innenfor business eller på barene og i hjemmene til folk, invitert til fortrolighet.

I høst legger Vangen ut på sin siste reise som ambulerende sjømannsprest. Det er ikke uten offer at han har stått i jobben alle disse årene, etter å ha kjempet seg tilbake etter to runder med alvorlig sykdom. I mai 2022 ble Vangen innlagt på sykehus med en autoimmun tilstand, blind og ute av stand til å bevege kroppen.

Fra sykesengen kunne han høre legene prate, og så vidt skimte omrisset av folk og gjenstander.

– Jeg tenkte at nå dør jeg. Men legene klarte å finne rett behandling, og etter hvert kom optimismen tilbake, selv om kroppen fortsatt var hardt rammet.

– Jeg lå der lam, med et øye og slørete tunnelsyn. Både muskulaturen og synsnerven var rammet, så jeg prøvde å trene det ene øyet med å følge bilene som kjørte forbi på veien utenfor, forteller Vangen.

Det største vendepunktet kom første gang han skulle opp av sengen for å stå på bena. Tre pleiere sto klar for å hjelpe. Han skulle stå i fem sekunder.

– Da jeg falt tilbake i sengen og var fullstendig utmattet, var det første gang jeg gråt. Da skjønte jeg hvor lang vei det var tilbake. Men jeg satte som mål at jeg skulle lyse velsignelsen i Manila til jul samme år.

Av høflighet var det ingen som ga motstand til sjømannsprestens optimistiske mål om å klare den over 20 timer lange reisen til Manila. Men allerede i oktober satt Vangen på flyet fra Gardermoen for å forberede juleturneen.

– Da takker jeg Gud for at jeg har et så sterkt kall. Det er det som drar meg i gang igjen. Kall og nåde.

Han trekker pusten og fortsetter:

– Jeg opplever at det er en forpliktelse til dem jeg er satt til å betjene. Det er klart at det er en måte å være prest på som har blitt en identitet. Men det er jo tydelig at jeg samtidig har ofret en vesentlig del av den rehabiliteringen jeg skulle hatt.

Når han skal forklare hvorfor han likevel har fortsatt i jobben år etter år, vender han tilbake til kallet.

– Jeg tenkte nok ganske tidlig i tenårene at hvis det bare er barn av kristne familier som skal ha en sjanse til å bli frelst, så er det dønn urettferdig. Derfor har jeg ønsket å være en prest for alle, og kanskje aller mest for dem som føler seg litt på utsiden, sier Vangen.

Gjennom karrieren har sjømannspresten oppsøkt nordmenn flere steder i Asia, også i områder preget av konflikt og uro.

– Da jeg ble ordinert til prest ble hyrde-bildet brukt. For meg handler det å være hyrde om å være sammen med den saueflokken man er satt til å betjene. Så lenge flokken er der, kan ikke jeg stikke av når ulven kommer, sier Vangen og tenker tilbake til Sri Lanka på 2000-tallet.

Norske observatører havnet i kryssilden mellom regjeringsstyrkene og Tamiltigrene, og ønsket å få presten sin på besøk.

– Da tenkte jeg at dette er flokken min. Disse har jeg hatt gudstjeneste for, og de har jeg snakket med om krisesituasjoner. Når de ber om at jeg skal komme, så er det ikke noen diskusjon.

I november trer Stein Vangen inn i pensjonisttilværelsen. Han ser fram til mer tid med familien og til å ta bedre vare på helsen.

– Jeg kommer til å savne menneskene. Være en privilegert samtalepartner. Erfare tilliten i det gylne øyeblikket og utviklingen i prosessene. Alt det folk har gitt meg muligheten til å være. En Guds tjener.

Men når han blir spurt om hvilke planer han har som pensjonist, kommer svaret raskt:

– Jeg er nok ikke helt ferdig med å være prest.