Kontrastfylt hverdag

For Knut Lyngseth handler det å være sjømannsprest om det mellommenneskelige, og om å møte nordmenn der de er, i ulike livsfaser, ulike situasjoner og på ulike steder.

Vi møter ham på en kafé i bydelen Kilimani i Kenyas hovedstad Nairobi. Her er ulikhetene mellom fattig og rik enorme. En kort kjøretur fra nabolaget med sine ruvende skyskrapere og fancy restauranter, ligger slumområdet Kibera, som huser over 250 000 mennesker i blikkskur.

Selv om Afrika er et kontinent i rask økonomisk vekst, med en stor ungdomsgenerasjon som står for mye innovasjon og nyskaping, er fattigdom fortsatt en del av realiteten i de fleste landene på kontinentet.

– Man blir på en måte vant til det etter hvert, og man lærer seg at man ikke kan hjelpe alle, selv om fattigdommen er konfronterende, brutal og urettferdig, sier Lyngseth.

De siste 17 årene har Knut Lyngseth levd en nærmest nomadisk tilværelse. Fra basen i Norge reiser den ambulerende sjømannspresten til 16 land i Afrika der nordmenn befinner seg. I løpet av et år har han ofte opp mot 140 reisedøgn. Lyngseth møter blant annet studenter, businessfolk og diplomater i deres hverdag. Jobben som sjømannsprest innebærer alt fra hyggelige sosiale samvær til fengselsbesøk og kriseberedskap etter ulykker og dødsfall.

– Jeg vil gjerne være der for dem både når de opplever hyggelige ting, og støtte og hjelpe dem når de går gjennom tunge ting i livet, sier han.

Sjømannspresten er opptatt av å vise nestekjærlighet til alle, uansett tro, bakgrunn eller livssituasjon.

– Jeg møter ofte mennesker som undrer seg over de store spørsmålene. Hva er meningen med livet? Hvor hører jeg til i denne verden? Jeg har ikke svar på alt, men jeg kan være til stede og lytte, og veilede. Og hvis de spør meg, kan jeg fortelle hva jeg tror på, sier Knut Lyngseth.

Denne dagen i Nairobi har sjømannspresten holdt et foredrag på den norske ambassaden. Temaet for samlingen var hvordan håndtere kulturkrasj hjemme og ute.

– Når man flytter til et nytt land, kan man fort bli relasjonelt og kulturelt fartsblind, mener Lyngseth.

For et utenlandsopphold kan utløse personlige kriser og emosjonelle reaksjoner. Når man reiser fra det trygge og kjente til en ny og fremmed kultur, langt borte fra dem man er glad i, blir man konfrontert med seg selv.

– Plutselig sitter du i en leilighet eller på et hotellrom og lurer på hvordan du kan finne mening i hverdagen. Det hjelper ikke at du har gullkort og tilgang på all verdens goder, hvis du ikke har mennesker rundt deg som gir deg glede og følelsen av å høre til, sier han.

For livet handler i stor grad om relasjonene våre, mener sjømannspresten.

– Det er to ting som er viktig for oss mennesker: mening og tilhørighet. Når vi ikke har det, mister vi fort oss selv. Hvis du ikke føler deg knyttet til menneskene og kulturen i landet du har reist til, kan det bli fristende å reise hjem igjen.

Samtidig er også hjemkomsten noe Lyngseth vil at nordmenn skal tenke grundig over. For mens fokuset ofte er på tilpasning til en ny kultur, kan det reverserte kultursjokket når man kommer tilbake være minst like stort. Og det er nettopp her begrepet om å bli relasjonelt og kulturelt fartsblind kommer inn.

– Når man flytter til et nytt land, bruker man ofte så mye krefter på å tilpasse seg at man lett mister perspektivet på hvordan det er hjemme. Det er først når man reiser tilbake til Norge at man skjønner hvor fremmed det velkjente plutselig kan oppleves. Hjemkomsten kan faktisk være vanskeligere å håndtere enn kultursjokket man får når man flytter ut, sier Lyngseth.

Den erfarne sjømannspresten har selv kjent på det omvendte kultursjokket.

– Når jeg lander på Gardermoen kan jeg få en litt ambivalent følelse. Jeg tenker spesielt på materialismen som rår i Norge, hvor rike vi er, og hvor lite perspektiv vi egentlig har på oss selv sett med briller utenfra, sier Lyngseth.

På sine reiser fra vest til øst, og nord til sør, har han sett fattigdommens realiteter. Han har vært i mange afrikanske land og møtt barn som vokser opp på gata, mødre som forsørger familier på åtte barn alene, og eldre som blir tvunget til å tigge på sine siste levedager. Men han har også møtt mennesker som lever i fellesskap, som smiler til fremmede, og lokalsamfunn som oppfører seg som en storfamilie.

– Vi er fattige og rike på ulike måter i Norge og Afrika. Mange mennesker på dette kontinentet kommer fra kulturer der fellesskapet står sentralt. Hjemme har vi en velferdsstat som tar vare på oss, samtidig som vi har en individualistisk kultur der mange sliter med ensomhet. Her i Afrika har vi ofte land der staten ikke tar stå mye ansvar, men hvor mennesker stiller opp for hverandre, sier Lyngseth.

Han forteller hvordan «community» er en sterk motor i afrikanske kulturer. Religionen står også sterkere enn hjemme. Selv i de fattigste slumområdene samles folk i enkle bygg for å lovprise Gud.

– Tro skal ikke handle om frykt, kontroll eller hierarki. Tro er fellesskap, sier sjømannspresten.

Vi går forbi et kirkebygg i Nairobi. Inngangen er bevoktet. Knut Lyngseth stopper opp og slår av en prat med vakten. En ung kenyaner kommer bort til ham og spør hvor han er prest.

– Jeg er en reisende kirke. Det betyr at jeg ikke har et fast bygg som jeg inviterer inn til. Jeg oppsøker mennesker der de jobber, bor eller oppholder seg.

Snart skal den ambulerende sjømannspresten forlate den kenyanske hovedstaden og sette kursen mot Cape Town i Sør-Afrika. Her venter nye avtaler og møter med norske studenter, diplomater og businessfolk.